Trønderhunter: november 2009

”Overalt hvor jeg går snakker trønderne om Bolla & Lillebill-festivalen! Hva er Bolla & Lillebill-festivalen for noe? Jeg skjønner bare mindre og mindre.” Innlegg som dette har dukka opp flere ganger i Adresseavisens Utbrudd-seksjon i løpet av høsten. Om de er sendt inn av horder av forvirra trøndere eller rett og slett er en del av et pressestunt fra festivalens side har vi ikke greid å finne ut – men for å klare opp for alle forvirra folk der ute har vi allikevel tatt oss en prat med festivalens kunstneriske leder Petter Søraunet.

Hva er Bolla og Lillebill-festivalen?
Bolla og Lillebill-festivalen er en unik konstellasjon av teater, musikk, dans, kunst, film og litteratur gjort av ungdom i alderen 10 til 30 år - det er virkelig et unikt samarbeid. Bolla og Lillebill startet med kun tre personer: meg, Ingrid og Ole. Det begynte å gå mot slutten av vår tid på dramalinja, og vi ville spille teater – men ikke på den tradisjonelle måten. Det vanlige er jo å delta i SIT eller Bul, men vi ville heller gjøre det på vår egen måte, basert på frivillighet og egen skaperkraft. Vår første premiere var for ca to år siden, da hadde vi et kompani på omtrent 14 personer. Den første storoppsetningen kom våren etter, og det oppsto en naturlig utvikling ved at flere og flere kom til og ville spille teater. Med alle de kontaktene og ressurssene vi etter hvert fikk, ble det helt klart: vi måtte lage en festival! Nå er ca 200 mennesker involvert, og det har blitt en kulturell arena for ungdom med mye glødende engasjement til stede. Det som er annerledes nå sammenligna med starten, er at vi har blitt mye flinkere til å arrangere, administrere og holde styr på ting – i starten sydde jeg ballkjoler til et helt kostymeball av gamle gardiner og reststoffer som nesten bokstavlig talt ble funnet i søpla på en symaskin som streika hele tiden – nå har festivalen egne symaskiner og et kostymebudsjett på 10.000.

Hva vil du trekke fram som man bør få med seg på årets festival?
Åh, det er så utrolig mye bra i år, bare helheten i seg selv bør oppleves – det er liksom en egen karma rundt det hele. Vi har noen storproduksjoner man absolutt bør se, det er for eksempel ekstraforstillinger av Rent, og det er første gang et Bolla og Lillebill-stykke har blitt så populært – dette er faktisk andre runde med ekstraforestillinger. Det er en veldig liten publikumsarena, så man bør reservere billetter fort før det bli utsolgt! I oppsetningen av Tolvskillingsoperaen er alle skuespillerne valgt spesielt etter engasjement, og det er lagt vekt på hvert eneste talent: dansere skal få vise fram talentet sitt og sangere skal få synge solo. Det er et fantastisk stykke: Berlin i 1920-årene var et farlig sted for nytenkning. Allikevel skrev Bertolt Brecht dette stykket som inneholder så mye samfunnskritikk - særlig som et opprør mot kapitalismen, og det er virkelig en styrkeprøve for unge skuespillere. Magne Mattssons kabaret Døden Kler Meg bør man også få med seg, den inneholder både gammelt og nytt matreale: dikt, sanger og skillingsviser – og alt dreier seg om døden. Forestillingen har både humor og sorg og er virkelig kontrastfull, noe som er et kraftig virkemiddel. Jeg kom over det tsjekkiske bandet Dva da de hadde laga musikk til en dukketeaterforestilling, og måten de tenker utafor boksen er helt perfekt for festivalen. Bandet består av bare to stykker og har et fyldig og variert lydbilde og en fantastisk tilstedeværelse på scenen – det må bare oppleves!

Som kunstnerisk leder av festivalen, hva er din oppgave?
Først og fremst delegerer jeg mye kunstnerisk ansvar. Vi har en administrativ leder helt i den andre enden av skalaen, Kristian Knappskog, og han gjør en fantastisk jobb – uten ham kunne jeg nesten bare ha lagt meg ned for å dø. Styret av festivalen blit litt som et hierarki hvor jeg sitter på toppen og er dukkefører: jeg må trekke i de riktige trådene, og samtidig passe på at ingen tråder ryker. Jeg tar på meg alt for mye, jeg har også ansvar for enkeltproduksjoner og jeg står på scenen både i en hoved- og en birolle. Da er det bra jeg har et så stort apparat rundt meg!

Hvem er det som er engasjert i festivalen?
Det er utrolig variert: noen har aldri stått på scenen før, andre har vært aktive siden de var tre år og noen har stått på scenen på Trøndelag Teater. Det som er spesielt er at vi sammen er så nyskapende og klarer å tenke utafor boksen: uansett erfaring er dette er en gjeng med unge mennesker som tør å gjøre ting på sin egen måte!

Hvorfor mener du ungdom skal komme på festivalen?
Dette er de ene gangen i året men har muligheten til å betale bare 100 kroner for så mye kultur! Jeg mener, 100 kroner er like mye som to halvlitere på byen, eller fem melkesjokolader! For denne lille prisen får du fire dager med kultur av, for og med ungdom!